Bare noen tanker

Jeg har sagt i alle år at ord er vanskelig derfor lager jeg bilder.
Nå har det seg slik at jeg noen ganger er til og med det vanskelig.. Mulig at jeg setter nok veldig store krav til meg selv, men det er endel av driven med å få ferdig resultatet slik jeg vil.

Er det noe jeg skulle ønske jeg hadde så var det talent for å skrive ned mine tanker og opplevelser. For motet har jeg opparbeidet meg de siste  årene med kampene jeg har hatt med meg selv, traumer, det norske helsesystemet, og stigmatisering med det å være psykisk syk.

Noen vil da tenke er du psykisk syk? Ja dine bilder innbefatter mye følelser og  nerver.
Noen har kanskje forstått det, men tenker at så flott å se at noen kan bruke det til noe godt. Å for all del det er det!
Foruten om støtte fra mine totalt nærmeste familie og et får knippe venner hadde jeg nok ikke vært her i dag.
Men det som virkelig reddet meg var boksingen og fotografi.

Det å leve med diagnoser som det så pent heter, jeg for for min del liker heller å kalle det bokstaver.
Jeg føler at så fort man sier ordet diagnose, føler jeg at det fort kan bli skremmende ikke bare for meg, men for allmennheten.
Mine bokstaver gjør at livet kan være veldig vanskelig og dem har også gitt meg tilleggs bokstaver som gjør det enda tøffere i hverdagen å fungere.
Høsten 2013 fikk jeg noen nye bokstaver, min første tanke var at hvorfor er det ingen som har utredet meg for dette tidligere?
Jeg følte også at dette gav endel svar på endel spørsmål jeg har hatt. Og det forklarte endel av de vonde knutene som jeg får inni meg når jeg må gjøre helt hverdagslige ting som  å gå til butikken for å handle.
Ja det er bare 200 m for meg å gå til butikken, men reddselen som knyter seg inn magen kroppen og forplanter seg videre. Nå vil jeg ikke jeg brette ut grunner til at jeg har angst og opplevelser i livet som har gjort at det har blitt slik. Jeg kan gjerne være åpen. Men jeg liker å holde mitt privatliv privat.
Her er er det kanskje mange som tenker at dem kjenner meg, fordi jeg er så åpen. Men nei, det er ytterst få som virkelig kjenner meg, nå tenker du som leser at jeg gir et feil inntrykk av meg selv.
Men saken er at jeg er er bare 1 person, men etter å ha blitt opplevet skuffelser og så mange nedturer i  det korte livet jeg har levd. Så er det sår som nok aldri kommer til å gro.
Jeg forstår og vet at det å være pårørende til en som er psykisk syk kan være utfordrende. Men som min gode mamma har sagt
- Du er gir så mye av deg selv uansett om du er nede eller oppe. Det har aldri vært noe kamp med deg Guro. De værste kampene har vært mot systemet.
Kort fortalt jeg har mange vakre roser i mitt bedd, de må pleies med kjærlighet men noen ganger må dem lukes det hender ikke så ofte. Men den innerste kransen den består virkelig.
Å jeg kan virkelig skrive under på at når man blir psykisk syk, finner man virkelig ut hvem som består og ikke.
Men dette skal ikke handle om dette. (Jeg beklager at jeg er er så ufattelig rotete til å forklare meg i ord, mulig dette kan misoppfattes.)

Men tilbake til butikken og et eksempel på en angst
Reddselen for å treffe på noen som vet hvem jeg er og kanskje ser hvor dårlig jeg er, reddselene for nettopp å svare på spørsmålene på hvordan går det?
Er at man svarer om og om igjen til daglig at – det går bra.. Når man egentlig vil hyle ut at jeg har det helt forferdelig og at kampen med å gå de 200 m og inn i butikken har tatt all energien jeg har i meg.

Angst nr 2  som også kalles for panikk angst er den akutte den kan oppstå når som helst og hvor som helst..
Å den kommer i utslag av akutte smerter i brystet, magen blåser seg opp, alle nerver i ryggen knyter seg rundt bryst partiet, så kommer kvalmen og deretter oppkast. Den kommer snikende når jeg minst venter det. Å den kommer helst når jeg er avslappet og faktisk har det bra.
Smertene vet jeg ikke hvordan jeg skal beskrive, men en lege sa til meg at smertene kan sammenlignes med et hjerteinnfark. (Jeg sier ikke at det er det, men  det var det han sa)
Men litt humoren i det, nå er dette noen år siden og han sa det til meg, mens jeg fikk morfin for smertene.
Ble det jo ikke akkurat bedre, fan skulle jeg vite forskjellen mellom det og et hjerteinnfark hvis det skulle treffe meg en dag. he he :-D
Nå har jeg heldigvis kommet over det og når man har lært å kjenne seg selv så godt både fysisk og psykisk smerte.
Så visste jeg godt for 2 år siden at da jeg fikk inntense smerter i brystet og visste at dette ikke er angst dette er noe annet. Å det var det 3 mnd etter lå jeg på operasjonsbordet å fikk fjernet galleblæra :-)

Etter angsten kommer gjerne en utblåsning.. kanskje feil ord.. men jeg finner ikke noen noen andre ord rett og slett.
Da kommer selvskadings trangen.
Den kommer snikende, det er akkurat som den blir endel av hele prosessen.
Det er den synlige delen av mine psykiske sykdommer (påpeker at dette gjelder meg)

Jeg kjemper 365 dager i året mot den..
Jeg har fått hjelp med å lære meg teknikker med å utsette trangen til den ikke er så sterk lenger.
Å etter mitt syn noen av de dyktigste, varmeste,omsorgsfulle menneskene innen helsevesenet. Dessverre er den avdelingen lagt ned som så mange andre avdelinger i Norge, men jeg vil gjerne takke dere så mye. Dere som jobbet som mine kontakter på 1b. <3

Nå skal det sies av de 30% positive opplevelsene jeg har hatt innenfor helsesystemet er det 70% av dem vært svært lite hyggelig.
I tillegg til å måtte kjempe med meg selv og kampen med å komme meg igjennom dagene. Har jeg måtte kjempet mot det systemet som skal være der for meg.
Det kunne fin blitt en liten bok utav det. Men siden jeg også er inne i en ny kamp  om dagen både med meg selv og systemet tar det rett og slett for mye energi.
Men et er vel et klassisk eksempel på hvordan man kan bli møtt av helsepersonell.

For å gjøre historien kort, jeg var hjemme i min leilighet og selvskadingen hadde blitt trigget av ting som hadde skjedd like før.
Her kommer det vanskelige det å forklare andre hvorfor man gjør det.
Jeg har ingen fasitt på det heller..
Men for meg er det å flytte over smerten til noe man kan fysisk føle fordi det inni meg er så utholdelig vondt.
Anyway, jeg kom på en måte til meg selv igjen (jeg forsvant ikke, bare man går inn i en slags håpløshet) Jeg ser at dette trenger jeg å komme meg til legevakta med med en gang..
Jeg ringer min bauta (mamma) Å sier at du må komme med en gang jeg må til legevakta.
Vi ankommer legevakta og mamma må stå i luka og forteller rolig og stille hva som har skjedd. Og at jeg trenger å sys. Slik at ikke alle de andre på vente værelset skal få med seg.
Sykepleieren svarer klart tilbake høyt åja så hun har kuttet seg selv og tror hun roper til en en eller annen mest sannsynlig legen. -At vi har en selvskader inne!
Jeg ville bare forsvinne der i fra, folk så på meg som jeg var en pest og at jeg er vel en av dem som er ute etter oppmerksomhet. (For å understgreke, ingen visste om min selvskading før jeg var oppe i tyve årene.. Jeg startet allerede på ungdomskolen)
Her må jeg igjen forklare litt, i mange tilfeller er tiden etter selvskadingen den mest følsomme.
Jeg blir veldig rolig og det føles som jeg har stukket hull på en byll som har verket.
Men så kommer skammen og ikke minst sårbarheten. Det skal så lite til til for å trigge til et nytt utfall. Å det verste er da hvis du har folk som er sinna, kjefte eller nedlater deg. Du er allerede så sårbar at og fylt med så mange følelser at det er som å kaste bensin på bålet.
Vi blir får ikke tilbud om å sitte på et annet rom mens vi venter, så der bli vi sittende med stirrende blikk mot meg og mamma begynner virkelig irritert. Men tenker vel at jeg må ikke lage oppstyr her nå for da kan det ende med at vi ikke kommer inn)

Nå jeg kommer inn blir mamma med inn, men velger å stå ute i gangen utenfor skadestua.
Den kvinnelig legen ber meg å ta av genseren som skjuler handuken jeg har over armen. Hadde ikke hun damen som måtte informere hele legevakta om at det var en selvskader. Så hadde jeg sluppet alle blikkene og den nedverdigende følelsen. For når jeg må ha hjelp sørger jeg alltid for at det ikke skal synes og kler godt på meg. For å slippe blikk, og mate stigmaen rundt dette å jeg jeg er også redd for å støte noen. Med at jeg i mine øyne er så motbydelig.
– Jeg kler av meg og legen ser på kuttene og ser at jeg har truffet en vene og at det pumpe ut..
Hun er hardhendt når hun renser sårene og bruker enorme bevegelser i utførelsen.
Jeg biter sammen tenna å tenker ja alle kan jo ikke være like lett på hendene og rolige.
Så tar hun frem nål å tråd å setter i gang å sy!! Uten bedøvelse!
Jeg hyler til å skriker, mamma kommer inn stormende. Jeg husker ikke alt i detalj her hva som ble sagt av mamma. Å jeg tror jeg var i sjokk tilstand
Men det var ikke mye pent mamma kom med å si.
Så kommer det fra legen: Du har jo tross alt gjort dette mot eg selv og tålt den smerten.
Jeg gråter av redsel, krenkelser, smerte jeg klarer såvidt å få hikset ut en setning.
-At det er nå det gjør vondt! Å ikke selve kuttingen for da har man gjerne adrenalin i kroppen.
Etter mamma har gitt ho en regle med hvordan man behandle mennesker med respekt og at dette kommer ikke til å gå stille hen.
Hun setter bedøvelse og syr kjapt i sammen noen av den verste syingen jeg har opplevet.

Idag har jeg klart å jobbet meg frem teknikker med å forhindre selve selvskadingen.
Men jeg har også llært at jeg aldri  skal love meg selv eller andre at det aldri skal skje igjen. Da vil skuffelsen være så mye større når jeg sprekker.
Jeg tror det lengste jeg har klart er 2 år :-)
Å Jeg kjempe som faen, selv om jeg sprakk i forrige uke.
Hadde jeg heldigvis ikke en slik opplevelse når jeg var hos legen min.
Jeg fikk komme inn i et avlukke å fortelle at jeg har stående avtale med min lege, at jeg skal komme inn med en gang hvis det behøver.
Jeg fikk komme inn å sitte å vente på skadestua, sykepleieren kom med et glass vann og sa at legen kommer snart.
Jeg fikk bedøvelse og legen tok seg god tid å gjennomførte en fantastisk sutur jobb.. Slik at det blir enklere for meg de neste mnd at arrene blir mindre.
Han behandlet meg som et medmenneske og fikk meg til å blir rolig og med tanken på at jeg skulle dra hjem der ingen var hjemme vet han at da er sjansen for et ny hendelse større. Han gjør det enklere for meg å dra hjem.

Legevakt er jeg livredd for, det sitter så mye vonde opplevelser av behandling av helsepersonell og redselen for at ting skal skje når ikke min lege er tilgjengelig er helt grusom. For det har hendt sikkert flere ganger jeg burde vært inne å fått hjelp i form av Sutur. Det er en milepæl bare det å komme seg dit.
Å hvis opplevelsene der blir dårlig, eskalerer det bare til det verre.

Jeg er så klart skuffet, å det er jævlig tøft nå uten tvil.
Men jeg kjemper hver dag og i morgen kommer det en ny kamp.
Kampene mine er kanskje ikke som alle andre, men jeg kjemper å komme meg på trening kl 06.00-07.00 morgenen 4-5 dager i uken da slipper jeg å treffe på så masse folk på min vei, men jeg får trent å har funnet en løsning på det.Jeg trener og det gir meg mot og selvtillit.
Jeg kjemper mot tankerspinn og traumer, jeg kjemper for å komme meg igjennom dagene og må prioritere hvor den lille energien jeg har skal brukes, jeg kjemper for at jeg kanskje kan klare å lage bilder med nerver igjen, Jeg kjemper for min elskede mann, jeg kjempe for mamma,bonuspappa , søster , og ikke minst jeg kjemper for meg selv.
Jeg utretter kanskje ikke så mye…

Så jeg puster ut..
Å sier,..Nei jeg har det ikke bra
Men jeg kjemper!
Kjemper.jpg

Livets Ansikt

Stikkord

, , , , , , , , , , , ,

Livets Ansikt

Livets ansikt er aldri det samme
selv om vi ser på det i all evighet

~Kolbein Falkeid~

Privat Huskeregel
Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggen i tankene
og forgylle den med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

Det er derfor 
livet
har deg på mannskapslista


~Kolbein Falkeid~

Sano

Stikkord

, , , , , , , , , ,

I går var jeg i fjæra og i bukta. 2 turer!
Vi har hatt skikkelig fine tåke kvelder her opp i nord utrolig spennende lys og effekt å jobbe med, men ikke like enkelt å få fanget det den riktige måte, så jeg gikk vel ned i 18 tiden.
Å satt å ventet da… Tok noen bilder (ikke dette) Men så fant jeg ut at jeg vile ta fler i bukta. Noe jeg har tenkt på lenge men rett og slett ikke hatt den rette ideen.
Nå skal det sies at bukta egentlig fotografert ihjel, i forbindelse med bryllup og konfirmasjon.
Så jeg er ikke særlig fan av å fotografere steder der mesteparten har fotografert før.
Men på en annen side har det også litt med hvordan man kan fotografere med ny vri å tenke litt mer kreativt.

Anyway, etter å tatt bildene i fjæra, begynte det å bli litt kaldt, å jeg hadde tatt med for lite klær. Så der var bare å springe hjem skifte og få i seg litt mat.
Det begynte å bli ganske sent. (jeg liker å fotografere sent ute om kvelden når jeg gjør perfomance.
Rett og slett for jeg ikke slapper av når jeg har en hel del av foplk som står å ser på.
Da jeg kom ned til Bukta var det jo selvføgelig masse folk…
Men men jeg er jo tålmodig når det gjelder å vente med å få det rette bilde og lyset.
Så jeg startet å rigge å finne utsnitt til de forskjellige bildene.

Det tok sin tid før jeg ble så å si alene, men det ble masse forskjellige bilder som jeg skal jobbe med.
Totalt brukte jeg vel 5 timer på rigge, vente på rett lys, osv..
Så det løpnner seg å bruke litt tid på å vente på at alt stemmer slik man hadde planlagt.

Håper det faller i smak :)
God helg forresten! :)

«Sano» (to heal in Latin)
Copyright Guro Storskjær

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.